Biskop Ingeborg skriver dette:
Kjære gode medarbeidere,
I dag skriver jeg til dere for å si TAKK.
Takk for trofasthet i tjenesten gjennom dette året som ble så annerledes enn noen av oss kunne forutse. Da vårens tredje visitas var fullført søndag 8.mars, var jeg fylt av glede og takknemlighet over det jeg i løpet av årets første uker hadde fått erfare av kirkeliv og menighetsliv i bygder og byer. Jeg hadde sett velsignelsen i generasjonsmøter med babysang på sykehjemmet hvor troen ble fornyet, fastholdt og sunget inn, sett hvordan kirken bidro til omsorgsfulle møteplasser for levd liv hvor alle ble berørt av at vi er elsket av Gud, og jeg hadde fått høre hvor viktig kirkens nærvær og budskap i toner, ord og handlinger er på hvert eneste sted.
Hadde noen da sagt til meg at alle kirkene ville være stengt i påsken, hadde jeg nok smilt litt forsiktig. Det ville jo ikke gå an. Jo, det gikk an. Og det store skjedde; kirken fortsatte å være kirke. Dere fant nye måter å arbeide på. Kreativiteten var stor. Etter hvert var kirkene åpne en time eller to for lystenning. Det betød mye. Evangeliet fant sin veg gjennom kringkastede og streamede gudstjenester, babysang på nett, ord for natten på YouTube, podkast, orgelmusikk, sporløyper, velsignelsen slått opp utenfor kirkene, aktiv telefonbruk til samtaler og sjelesorg, trosopplæring på nye måter og kontakt med konfirmantene som måtte utsette konfirmasjonen til i høst – og dette er bare noe av alt det dere gjorde. TAKK.
Takk for at dere strakk dere langt og lenger enn langt. Jeg er ydmyk og stolt når jeg ser alle de konfirmasjonsgudstjenestene og dåpsgudstjenestene dere har gjennomført denne høsten.
Forberedelsene til advent og jul var i gang da vi igjen fikk beskjed fra regjeringen om at vi ikke kan få samle flere enn 50 i kirkene våre nå i november. Vi vet ikke hvor lenge restriksjonene vil vare. Jeg ber om at dere må holde ut, ikke miste motet og ikke miste frimodigheten.
Det store spørsmålet er nå hvordan vi kan være kirke i denne tiden. Det var hovedsaken på prostemøtet 11. november. Vi har mange viktige erfaringer som vi ikke hadde før påske, og vi har fortsatt litt tid til å forberede oss. Jeg hørte kloke vurderinger og har valgt å gi stor frihet lokalt til en «plan A», en «plan B» og «en plan C». Jeg har sett hvordan dere har stått på og ser at slitasjen er stor. Jeg hører skuffelsen over at advent og jul ikke vil bli slik som vi har tradisjon for. Jeg ser sorgen over at barnehager og skoler ikke kan komme til julevandringer og gudstjenester, slik som de har brukt å gjøre. Inn i denne tiden er det tre ting jeg vil be dere om:
- Ta vare på hverandre, snakk godt sammen og lytt til hverandre. Hent fram erfaringene fra påsken. Er det mulig å ha kirken åpen en time eller to for lystenning? Kanskje har noen i menigheten en gammel sagkrakk som kan stå synlig som en enkel julekrybbe og vitne om han som kom? Ingen har alene løsningen, men sammen skal vi være kirke i bygder og byer også denne advent og jul.
- Gjør juleevangeliet tilgjengelig utenfor alle kirkene våre. (Vi sørger for et fint oppsett dere kan skrive ut om dere ønsker det.)
- Tenn lys 1. søndag i advent. Jeg har et ønske om at vi kan få hele folket her i Møre med på å gjøre det – og gjerne på et felles tidspunkt som kl. 16. (Vi sørger for at flere adventsvers og sanger er tilgjengelige om dere vil dele det.) Lyset er et sterkt håpstegn. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Joh.1,5) Uansett hvor mørkt vi nå kan oppleve denne tiden; han som er verdens lys, er hos oss.
Gjennom julens og adventstidens mange salmer får vi ord til troen og håpet. Kanskje kunne vi oppmuntre alle til å delta i den kjente og kjære håpssalmen «Deilig er jorden» fra hvert et hus, trapp eller uterom med det vi har av stemmer og instrumenter 3. søndag i advent kl 16, og på den måten oppleve fellesskapet og velsignelsen.
Tider skal komme,
tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang.
Aldri forstummer
tonen fra himmelen
i sjelens glade pilgrimssang.
Velsignet advent!
Biskop Ingeborg